Dublin-Lacoruna

Vi lå i Bublin i to dager. En usansynlig hyggelig by, med mye norsk vikingehistorie. Befalet fikk besøk fra norge. Tone og Tove kom på besøk. Tom måtte hjem til allerede planlagte møter og forlot oss mandag 15.sept. Vi hygget oss med mannskapet på "Forever Changeing", en seilbåt fra Falmouth på forskningsoppdrag på hvalhaier i irskesjøen. De var sponset av World Wildlife Trust og en del andre frvillige organisjasjoner. Ombord der var det en spanjol, ved navn Enrique, som studerte til advokat i Madrid,men som plutselig hadde fått det for seg at han ville bli båtbygger. Enrique spratt ombord til oss dagen etter de kom inn. Han hadde bodd i Falmouth et par år og jobbet ved et båtbyggeri. Bl.a. hadde han restaurert "Shuhali", båten Knox Johnsen seilte non stop rundt jorden, som første mann. Det var ikke uten stolthet i stemmen Enrique fortalte at han hadde seilt "Suhali" sammen med Robert Knox Johnsen i nurestaurert båt.

"Forever Changeingskulle til Falmouth og de dro samme ettermiddag. Jeg angret på at ikke vi dro sammen med dem. Men fire timer etter var vi klare til å dra. Vi skulle nok ha dratt tidligere i forhold til tidevannet, men men... Til å begynne med var det motor og strøm og vind i mot. Vi holdt ut og det skulle vise seg og betale seg. Jeg hadde sjekket værmeldingen og det så ut til å bli fint i hele tre døgn. Hvilket det gjorde. Vi hadde maksvær helt til Falmouth, men det var mest dieselvær. det gjorde ikke så mye for vi hadde hundrevis av delfiner rundt oss et helt døgn. De kom til oss og viste seg fram i ett sett, for så og bli borte en stund.

Vi ropte på "Forever Changeing", men fikk ikke svar. Senere skulle vi forstå hvorfor.

Etter nøyaktig to døgn og fire timer, klappet vi til kai ved Falmouth Marina. Oppe i "riveren". Det var et hyggelig sted. Vi fant en internett cafe,men dataen kollapset og vi fikk ikke sendt reisebrev. Ingen på cafeen kunne noe om data og dermed det.

Jegprøvde og få fatt i Enique, men ingen svarte på telefonen. Vi bestemte oss for å dra til Brest lørdag 20.sept. En god melding igjen, men ingen seilvind på tre døgn. Vekslende vind. Men da vi kom ut i bayen, blåste det ganske friskt fra øst. vi heiste straks seil og sto majestetisk ut med kurs rett på Brest. Men etter noen timer ble vinden mer sydlig og den løyet betraktelig. Vi tok ned forseil og lot storseilet stå. "Anton" og "Otto" (våre to dieselmotorer) måtte til å jobbe litt igjen.

Ut på natten ble det meget tjukk tåke. Det var ikke noe jeg hadde sansen for. Og selvfølgelig skjedde det rett før vi skulle krysse den meget traffikkerte skipsleden utenfor franskekysten. Jeg hadde ikke noe valg. "This is norwegian sailingvessel "Kragerø" crossing the separation zone .... posisjon ble langsomt formidlet, likeså kurs og fart og destinasjon. Umiddelbart spraket det på VHF en. jeg skal ikke gjenta de stygge ordene som kom, men vi ble bedt om å dra til h.... hjem der vi kom fra og ikke spille russisk rulett. Desuten kunne han ikke se meg på radar. You have no transponder you idiot.... Jeg svarte stille og rolig at han nok hadde for mye sea clutter på radaren. det ble stille et øyeblikk. Så kom en annen og ba oss dra dit pepperen gror og han forslo at vi ankret opp. Det var ganske ubehagelig og få slike illsinte meldinger midt på svarte natten i grauttjukk tåke, med store tankskip og handelskip på full fart bokstavelig talt rundt ørene på oss. Etter ca. fem minutter spraket det igjen på radioen. Norwegian sailinvessel, please give me your speed and course. Jeg ble litt bedre stemt og svarte raskt. Så kom det: Thank you for telling. I see you clearly and I watch you carefully. Have a good voyage. Bra det var en sjømann som svarte. Men så plutselig skjønte jeg grunnen til agresjonen. Jeg husket "Bow Eagle" som for noen måneder siden hadde rent ned en frans fiskebåt i biscayabukten og bare seilt videre. Jeg hadde sagt norwegian sailingvessel... Det var første gang at jeg skammet meg på den norske sjømannstands vegne. Slikt skal bare ikke skje.

Ut morgenkvisten lettet tåken og vi kunne se igjen. En svær tanker krysset bak oss. Phu....Vi var over linjen og nærmet oss Brest. Det skulle ta noen timer og runde odden, men kl 17 oo stevnet vi inn i Moulin Blanch Marina. Der ble vi tatt i mot av en delfin som kretset rundt oss hele veien inn til pontongen hvor vi skulle ligge. Men på veien inn kuttet den ene dynamoen ut. den hadde fått en sprut saltvann. DET SKULLE IKKE HA SKJEDD, men det hadde skjedd. Så det var bare og innse at jeg skulle ha laget en stengning på lukene over maskinene. Jeg hadde tenkt at pakningene var myke nok og ville holde tett med tyngden av tralverket. Det gjorde de ikke for avløpet til cocpit hadde tettet seg og det ble mye vann på grunn av overflodsvannet fra kjølesystemet som renner ned i brønnen. Ja, ,ja slik er det på sjøen får man alltid svar på tiltale. Ikke tro at noe går bra, sørg for at det gjør det.

Jeg fikk tak i Vetus mannen i Brest. Kolbjørn fant adressen og smikk, smakk og Pellipe kom og skrudde ut dynamoen og kommer tilbake i morgen. Enten med ny eller reparert.

Vi hadde ikke ligget lenge ved pontongen før folk begynte og komme med kommentarer- tresbien. Bra båt skjønte vi at de mente. hele havnen var full av plastikk og vi var eneste trebåt så langt øye rakk. Men så plutselig kommer det tre mennesker mot oss, og jeg fikk en følelse at de var norske. Ganske riktig, det var de. Rolf Garshol fra Hareid, Arne Furholt fra Kristiansand og Gerd Danielsen fra Sortland hilste oss. De var mannskap på en120 000 tonner som lå i tørrdokk i Brest. "Juanita" fra Grimstad. Reder er J.J. Ugland. Det ble et meget hyggelig møte. Vi ble invitert til lunsj og omvisning dagen etter. Vi gledet oss og det ble litt av en lunsj. Rolf Garshol er stuert ombord og hvilken stuert. Maten er som et femstjerners hotell. Vi gikk glupsk til verket rundt koldtbordet.

Etter lunsjen fikk vi omvisning rundt på den svære tankbåten. Her var alt datastyrt. Lasting og lossing foregikk fra et kontrollrom. De hentet olje fra nordsjøen og fraktet det til forskjellige steder i nordeuropa. Vi ble vist rundt på broa av overstyrmann Geir Pedersen fra Sortland. Hele bro var langt over 200 kv.m. Så kom 1.styrmann Dag Sørensen og viste oss laste og losserommet framme i baugen, der hvor de tok ombord lasteslangen fra bøyene i nordsjøen. Der framme traff vi kapteinen Armand Hovd. For oss var det et interessant univers vi fikk innblikk i på "Juanita". Takk til dere hyggelige mennesker. Da vi skulle dra kom stuerten Rolf med en plastpose med noe godt i. Vi takket for oss og ruslet tilbake til yachthavnen. Et hyggelig møte med et lite stykke Norge i utlandet.

Ut på ettermiddagen kom Tom tilbake og vi er nå fulltallig mannskap. Da Tom fikk høre om vår lunsj ombord i "Juanita" ,var det ikke fritt for at han og ønsket seg en tur bort på besøk. Noe vi gjorde, og vårt skalkeskjul var at vi ville diskutere været med førstestyrmannen. Vi skulle tross alt krysse Biscaya. Noe vi helst ville i bra vær.

Det ble som vi hadde håpet, vi ble innvitert til middag. Og ikke nok med det, vi fikk med oss en bøtte med kjøttkaker i brun saus. Noe gutta satte stor pris på.

Vi tok farvel med det hyggelige mannskapet på supertankeren og gikk tilbake til "Kragerø" og forberedte oss til avgang dagen etter. Neste stopp La Coruna.

Klokken tolv neste dag dro vi på en god værmelding. Og den holdt stikk. Det ble mye motor. men vi var i grunnen glad til. En storm i Biscaya var vi ikke lysten på, noen av oss. Det ble noen kraftige regnbyger i stedet, men med lange perioder med opphold og god sikt. En uforglemmelig stjernehimmel og flere hvaler duket opp. Men så så vi noe rart; noen små maneter i tusentall med små seil på. Vi skjønte straks at det var portugisiske krigsskip. De er fryktelig giftig og vi husket fra Thor heierdals ekspedisjon at det ikke var spøk og bli stukket av en slik liten skapning.

Da vi nermet oss La Coruna den tredje natten ble vi begunstiget med et skue som vi ike kommer til å glemme. Morild så sterk som vi aldri hadde sett det. Delfinene var badet i et lyshav der de svømte rundt båten. Det var en skjønnhet som vanskelig kan beskrives med ord.

Vi nermet oss og jeg gikk for å hente datamasknen og koblet den opp til GPSen, men den var låst. Den fikk vi ikke til å fungere. Vel, vel vi måttegjøre det på gammelmåten og det gikk jo bra. men du verden så fort man blir avhengig av slikt et flott hjelpemiddel. I mørket har du full kontroll på meteren, hvor fartøyet befinner seg, Vi kom oss inn til la Coruna i god orden tidlig på søndag morgen. Vi grep en bøye og sovnet straks, alle mann. Senere på dagen flyttet vi inn til Darsena Yachthavn, hvor vi fikk ligge ved en flytebrygge.

Neste dag fikk vi melding fra Svein Hugo om at de passerte La Coruna og dro rett til Vigo for å komme rundt odden kapp Finistere, mens det var godt vær. Ingen dum ide. Men vi måtte reparere dataen og derfor ligger vi fortsatt her for nå kjører lavtrykkene sin dans på utsiden her med sterk sydlig kuling og høy sjø helt fram til søndag.

Men det må sies at det å ha en båt som "Kragerø" er bra på mange måter. Ikke bare som en fantastisk sjøbåt, men den vekker innteresse hos mange mennesker. Ikke minst hos dataeksperten som jeg til slutt fant i byen. Han fikk se hjemmesiden og innviterte straks seg selv og sin ompaneros ned i båten på kvelden etter arbeidstid. Det var ikke dumt for det tok tre stive timerog rette opp dataen. Alt måtte legges inn på nytt. Vi har nå lært det med sikkerhetskopier. Nok om det vi betalte ikke et øre for jobben. Noe vi satte stor pris på. Tusen takk til Marcos Souto Fernàndez og hans kollega i Instrumentacion y componentes.

La coruna er en flot by! Og her hadde de en kvinne ved navn Maria Pita, som faktisk banket opp Sir Francis Drake og den engelske armada. Dæven døtte for et kvinfolk. Hun står i bronse og skuer ut over plassen oppkalt etter henne. Folk er hyggelige og hjelpsomme, men de snakker ikke eller meget lite engelsk. Vi begynner og ane at spansk kommer vi ikke utenom. Det er lite turister. Fordi fikk vi høre, det regner mye her. Det regner i skrivende stund. det er som i Bergen, bare at temperaturen er høyere.