Lagos - Casablanca - La Gomera

I Lagos treffer vi hyggelige Carlos, som er vedlikeholdssjef i havnen vi ligger. Forøvrig en kjempemarina med hundrevis av båter. Carlos har vært i Norge i seks uker, reist rundt, og møtt hyggelige mennesker. Hans store lidenskap er trebåter og tradisjonelle fartøyer. Han brenner for at Portugal skal ta vare på sine gamle skuter, men er skuffet over innsatsen. Jeg tenker at slik var det og til dels er det i Norge, selv om kystkulturen har fått en bredere plass. Carlos er opptatt av historie og han hadde en kopi av Snorre og viste oss at der sto det mange portugisiske bynavn. Våre vikingeforfedre hadde vært der før oss.

Vi ventet nå på to tilreisende fra Norge, Hallvar og Audun kommer på lørdag 6.nov.og vil være med til Gomera. De ankommer Lagos og Carlos har bil og kjører og henter dem. De har kommet fra slaps og fuktig vær og blir slått av varmen. Carlos tar oss med ut på Cabo saò Vicente, det sydvestligste punkt i Europa, hvor Henrik Sjøfareren hadde sitt matematiske fakultet og navigasjonsskole. Vi rekker akkurat og få med oss solnedgangen fra dette mektige fyret på klippen. Forøvrig rangert som et av verdens vakreste fyr.

Siden kjørte Carlos oss til en bitteliten landsby, hvor en tidligere portugisisk tennischampion drev restaurant med kun fire bord, Her fikk vi servert de kostligste retter. Fisk og kjøtt. Han hadde kun to retter på menyen, men til gjengjeld var det lagt inn mye kjærlighet og omtanke i maten.

Jeg sjekket værmelding og vi handlet inn.Mandag seilte vi ut fra Lagos med fulle seil på en lett bris som vakkert og fint økte i styrke. Fiskesnøret kom i vannet. Akkurat 10 nautiske mil av land satt det en tunfisk på. Vi var henrykt og Hallvar kastet seg straks over den. Kort tid etter var den forvandlet til dagens delikatesse. Natten kom med stjerner i milliontalls. Månen besøkte oss. Natten ble lys og flott og vinden sto. Vi nådde Mohamedia etter knappe to døgn.

Mohamedia er en liten havn litt nord for Casablanca. Her var det Imigrasjonsmyndigheter med ulastelige uniformer. De skulle ikke bare ha navnet på mannskapet,men på konene og foreldrene. Hvor mange barn vi hadde. Dette ble kanskje ikke så lett. Men da offiseren spurte om vi hadde "arms onboard", ble jeg litt slapp og svarte at jeg hadde to scudraketter og en liten atomic bomb, but our best arm was our (jeg pekte på min egen penis) dicks. Da gikk han i kne og lo hele veien opp til kontoret og fortalte høylydt til sine kollegaer hva jeg hadde sagt. Papirene gikk unna i en fei og vi fikk landgangspass og kunne sette kursen til Casablanca. Ole hadde vist oss bilde av verdens største moskè og den hadde vi lyst til å se.

Vi lå ikke i en yachthavn, men i den komersielle havnen. Yachthavnen var ennå i ferd med å bygges ut. Og i følge pilotboken skulle den ha vært ferdig,men....
Vi lå inne i et bevoktet område, så jeg gav en pakke sigaretter til "havnevakten", han var en av de som går og passer på og var selvutnevnt. Han smilte bredt og jeg tror ikke vi kunne fått en bedre " watchman".

Vi fikk beskjed av havnesjefen om at vi skulle ta to små grønne taxier inn til Mohamedia til taxistasjonen med de blå taxiene som gikk til Casablanca. De grønne tok bare tre passasjerer. Mens de blå tok syv. Audun og Alex pluss en engelskmann tok den første drosjen vi så i god tro om at vi bare kunne komme etter og at det var en taxistasjon for casablancataxis. Ha, ha der tok vi feil og Mohamedia var ingen liten by heller.

Vi var fire og måtte derfor ha to små grønne taxier. Vi hadde lest at det kostet en euro og det hadde vi jo, men ingen dhiram. Taxiene kjørte som svin og de kappkjørte seg imellom. Med hjerte i halsen kom vi til en stor markedsplass og gikk ut og rakte våre euroer til sjåføren, men de nektet høylydt. Ikke kunne de engelsk. Vi kunne ikke arabisk. Med ett var det som om hele markedsplassen vendte sin oppmerksomhet mot oss. En kar utnevnte seg straks til tolk og bilene begynte og tute fordi taxiene helt klart sto i veien. Da fikk jeg se en kar som resolutt skar over veien fra de blå taxiene og kom bort til oss, bladde opp tyve dhiram og betalte de to sjåførene og borte ble de. Vi ble litt paffe, alt roet seg og Ibrahim som han het, dro oss bort til sin taxi og sa, hvor skal dere? Jo til Casablanca, men vi manglet Audun og Alex. Så nå måtte vi få tak i dem.

Vi hadde jo mobiltelefon. Hallvar fikk tak i Audun. Utfordringen ble og finne en person i hver ende som kunne forklare hvor de befant seg. Hallvar skrek til Audun at han skulle finne en som kunne arabisk. Audun lette etter en som kunne engelsk. Hallvar gav røret til Ibrahim og sa speak arabic. Han lo og etter en del fram og tilbake satte vi oss inn i bilen. Det var såvidt den startet. Det klunket godt i gearkassen da han satte den i gir. Mercedes fra 1980. Vi håpet det beste. Etter en halsbrekkende tur gjennom et kaos av biler, esler og mennesker stoppet vi ved en annen holdeplass og der sto gutta. Audun og jeg i forsetet og fire i baksetet og Ibrahim la av gårde i en fart som helt sikkert overskred 140km,men speedometeret var koblet ut så det kunne vi bare gjette. Etter tyve minutter braste vi inn i Casablanca med kurs for Moskèen. Ibrahim kjente tydligvis veien svært godt fordi han tok av fra hovedveien og kjørte ned i havnen og tok snarveier. Det var nemelig Ramadhan. Han skulle hjem og spise til ti over seks. det var nok derfor han kjørte så sterkt.

Vi hastet til Moskèen og der var det naturligvis stengt, men en av vaktene øynet en mulighet til å tjene noen slanter og to "prester" med fèz ble hentet og vi ble geleidet inn under moskèen til renselsesrommene. Her var det marmorfontener,sauna og et gigantisk basseng for at alle kunne rense seg før de gikk inn i det aller helligste. For et byggverk. Det ble en halsbrekkende tur, alle hadde hastverk, men vi fikk lov til å fotografere så mye vi ville. Men inn i selve Moskèen kom vi ikke. Men vi fikk et mektig inntrykk av denne gigantiske bygningen som hadde satt sine spor og tatt godt for seg av nasjonalbudsjettet. Ibrahim så på klokken og vi skjønte at det var på tide og dra. Prestene sto med brede smil og ventet på oppgjøret, de ville ha 10 euro pr. person, men jeg prutet og sa de skulle få 5 de hadde hastverk og godtok det- Jeg hadde bare 20 eurosedler og veksle kunne de ikke, smilet ble bredere og øynene bedende , de fikk 40 euro. De bukket og pekte på utgangen. Men hvor skulle vi ta veien. På turen til moskèen hadde vi kjørt forbi The International Seamansclub. Vi ba Ibrahim kjøre oss dit.

.. Der traff vi Åke fra sverige som var sjef, og det ble riktig hyggelig. Vi ba Ibrahim plukke oss opp når han var ferdig med å spise og kjøre oss til et supermercado og så tilbake til båten. Han fikk betalt for turen til, og lovte å hente oss ved åttetiden. Vi spiste middag med Åke. Han fortalte om sine merritter og hvordan han hadde endt opp i Casablanca. Han kjente den norske velferden og Hjallis. Hadde jobbet i det svenske sjømannssforbundet. Nå var det slutt på norske båter. Det kom noen dansker og svensker engang i blandt. Det var amerikanerne som drev sjømannsklubben. Av hvilken grund? Klubben var en ideel stiftelse. Det fikk vi ikke noe entydig svar på.

Ibrahim kom på slaget åtte og kjørte oss til det største supermarked vi hadde sett på hele turen. Det var et vareutvalg som overgikk alt vi tidligere hadde sett. Vel, vel hvem handlet her i et fattig land som Marokko? Det var fullt av mennesker. Vi fyllte handlevognen til randen og betalte et par hundre kroner.
Ibrahim vandret rundt og kikket på alt mulig og vi måtte tilslutt hente ham. Kanskje det var første gang han var her. Det var nemmelig Åke som hadde fortalt ham hvor vi skulle handle.

Det bar tilbake i et "japansk tempo". I porten fikk vi våre pass tilbake i bytte for de utstedte landgangspassene. Det var mørkt. Det var fare for store dønninger i løpet av natten. Det hadde jeg fått greie på hos havnesjefen. Hans deputy hadde fått en halvflaske billig whisky i bytte for den informasjonen. "You see my friend drinks",sa havnesjefen noe beskjemmet til meg. Ja,ja de hadde sine hemmelige laster her og.Vi la oss til å sove og merket snart at Kragerø begynte og dra i fortøyningene. Tidlig neste morgen kastet vi loss og tøffet ut i noen voldsomme dønninger, men de brøt heldigvis ikke. Det var en berg og dalbaneferd. Været var deilig og varmt og vi merket stor forskjell fra portugal som hadde sin regntid nå.

Det var lite vind så motorene måtte surre noen timer. Men etter hvert kom vinden og seilene tok over for "Anton" og "Otto". Takk til dere.Vinden økte på og farten likeså.Fiskesnørene kom i vannet og det varte ikke lenge før den første tunfisken var dratt ombord. Litt senere en til. Og enda en. Hallvar forvandlet straks disse til grillede delikatesser. Dagen etter fikk vi gullmakrell og den ble stekt i olje og appelsinjuce. Vi formelig gasset oss i havets frukter.Hansen tok helt av i gormetkunsten. Gullmakrellene bet godt på så boullabaise ble det og. Herligt, herligt.Da vi nærmet oss Lansarote hadde vinden økt til 50 knop og vi seilte slør. Det gikk strykende. Vi "kappkjørte" på slutten med en sjørøverlignende farkost som gav bånn pinne da vi innhentet ham. De var tydligvis interessert fordi de kom ganske nærme og vinglet hit og dit. Da vi svingte inn forbi moloen i Arecife pep det rundt ørene på oss, men vi var i havn. Det var fullt av båter i havnen de fleste var for anker. Det var to pontonger helt innerst, men de var fulle. Ikke en sjanse for oss. Vi tok peiling på en fiskebåt. Og etter ti minutter var havnepolitiet på pletten for og fortelle at der kunne vi ikke ligge. Men etter en liten prat og litt kroppsspråk var det helt ok at vi lå der hvis jeg kom opp på havnekontoret neste morgen.

Etter et greit besøk på havnekontoret kastet vi loss for å dra litt lengere syd til Puerto Calero. Den havnen lå 10 nautike mil lengere syd og var en strålende havn med mye dyr tonnasje liggende. Grunnen til at vi dro dit var for og bunkre diesel og handle. Diesel hadde de ikke i Arecife, ikke til oss. Vi handlet og fyllte vann og Hansen ble utolmodig og truet med å gå i land hvis vi ikke seilte straks. dermed ble trossene kastet og med to rev i storseilet og fokk, stevent vi ut fra Puerto Calero. Vinden hadde ikke løyet nevneverdig, men det skulle den i løpet av natten. vi fikk et sant helvete utenfor nordspissen av Grand Canari med voldsomme sjøer fra alle kanter og ingen vind i seilene. En seilers mareritt! Etter en stund sa Hallvar start motorene. Dæven døtte Hallvar det var du som sa det.Det var nok det eneste riktige. Men det var så deilig at det var han som sa det. Etter noen timer var vi ute av situasjonen og motorene kunne få hvile. Seilene tok over og roen senket seg igjen. Vinden økte på og bølgene fikk etterhevert en deilig rytme. Vi økte farten og logget etterhvert herlige syv knop. Helt til vi nådde sydspissen av Tennerife, vi stevnet inn til Los Cristianos. La Gomera var siste etappe. Den ventet vi med til dagen etter. Det var ingen mottakelse om natten, hvis vi hadde fortsatt. Hallvar måtte hjem til møter, så Helge vår kontakt på Gomera skaffet han flybillett til morgenen etter.
Hallvar kom godt avgårde. Vi heiste alle kluter og la ut på vår siste ettappe. 23 nautiske mil og vi hadde planlagt og være fremme ved totiden. Vi la bi utpå og badet i krystallklart vann. Vi så pilotwhales. Det var herlig. Målet var bare noen få mil unna. Helge var på telefonen og fortalte at han var klar med videokamera. Vi heiste det store toppseilet og strammet skjøtene og "Kragerø" skjøt fart. For akkurat klokken ett kom det en sterk bris, vi hadde ingen sjø, så skuta tordnet mot målet med skumsprøyt om baugen.

Vi seilte helt inn i havnen og vår kanon var ladet. I det vi passerte moloen fyrte vi av. Helge fikk alt på video. Han tok imot oss sammen med Iljana, tidligere Miss Tennerife, Josselito sjefen i marinaen. Vi sprettet champagnen. Det var herlig, vi hadde nådd vårt mål. Vi kom inn en dag før det hadde gått nøyaktig tre måneder siden vi forlot Isegran i Fredrikstad. Fantastisk. Gutta er blitt menn. De er stolte og glade. Nå begynner en ny tid.Vi gleder oss til å ta fatt på oppgavene i land. Og oppfylle nye mål.

Vi er blitt spurt om vi kan seile en tur med alle Petters ansatte. Klart vi kan! Vi drar ned til Santiago og plukker opp over tredve mennesker. Og vi seiler ut og hyggger oss med bading, mat og drikke. Det blir en fin seilas, for vinden kommer akkurat klokken ett. Og Kragerø skyter fart. Vi gjør en skarp kryss og etter en stund setter vi nesen tilbake og inntar måltidet i medvind. Perfekt spør du meg. Gutta gjør en flott jobb og alle er imponert over det flotte mannskapet ombord. Vi smiler til hverandre og er helt enig! Senere på kvelden er vi innvitert til en kulturaften på La Rosetta.
Et kultursenter som de har skapt i en nedlagt tomatplantasje. Det er fullt av mennesker og lokal dansegruppe og orkester. Vi blir ønsket velkommen og tatt så vel imot. Det er stort!! Vi sover ikke så mye den natten. La det være sagt. Alle danser vi til ut i de små timer. Gomerianske jenter engasjerer guttene til folkedans og blyge kaster de seg ut i nok et eventyr. Kinnene er røde og jentene kniser. Men etterhvert finner de rytmen og svetten begynner og renne.
Gleden de utstråler er verdt det hele. Det gjenstår og si at jeg og faktisk ble budt opp. Så det så!!!!

Nå er det nye utfordringer som venter oss. Det er slik at vi regner oss som pionerer og får være med på noe som er stort og vakkert. Vi lever oss langsomt inn i det som er her og føler oss ydmykt frem hvor vi kan sette inn våre krefter. Vi vil bidra med det beste i oss. Og være medskapende til noe som mange kan få glede av. Øya er en oase. Kan vi være med til å skape en kulturell oase på denne vakre øen og være behjelpelig til at den får lov og bevare sin egenart,samt tilføre noe, har vi virkelig nådd vårt mål. Det gjenstår og se. Det er så mange krefter i aksjon som vil noe. Ikke alt er fremskrittsvennlig! Det letteste i verden er å skape en turismaskin! Over my body! Helvete heller! Hvorfor er det slik at pengene sitter så løst når det gjelder utnytting og så hardt når det gjelder varige verdier for fremtiden?!! Men jeg kjenner en som vil det annerledes, la oss bidra til at han lykkes i sin visjon og sin omtanke for kvalitet og varige verdier.

Venner i Norge, vi tenker på dere og ønsker dere en God Jul og et oppvåknende nyttår! La ikke trivialsfæren ta overhånd. Livet er stort. Det er i sannhet en gave. Havet dekker ca. 75 prosent av kloden. Det er omtrent samme mengde vann i kroppene våre.Ikke vet jeg hvorfor det er slik, men det er et morsomt sammentreff av to forhold. Himmelen er så vakker der ute og som guttene sa til hverandre da vi sto på La Rosetta og så solen gå ned i havet. "Husker du den stjernen? Den har fulgt oss hele veien!" Da har du fått et forhold til stjernehimmelen. "Gråt ikke under stjernene av mangel på lyspunkter i ditt liv"

God jul og godt nyttår!