Peniche - Cascais - Lagos

Peniche er som alle de små kystbyene vi har besøkt meget hyggelig med billige priser og smilende og imøtekommende mennesker. Vi treffer igjen Katja og Johan fra Gøteborg og Ove og hans kone også fra Sverige. De skulle dra fra Nazarè til Madeira da vi dro til Peniche. Den irske havnesjefen kom nemmelig ned på havnen med en værmelding som fortalte nordlige vinder i fire dager. Vi merket imidlertid straks vi kom ut at det ikke stemte, men vi skulle til Peniche, ikke Madeira ennå, så for oss betydde det ingenting. Derfor ble vi ikke så overrasket over og treffe svenskene i Peniche senere på kvelden.

Vi ble enige med svenskene at det kunne vært hyggelig om alle tre båtene seilte sammen til Madeira. Været ble sjekket, men det så ikke godt ut. Det var i ferd å bygge seg opp et kraftig lavtrykk ute i atlanteren som ville blåse sterk storm fra sydvest. Vi ble enige om å vente. Jeg spurte havnesjefen om hvordan det var å ligge her under en sydvestlig sterk storm. Spørsmålet var egentlig unødvendig,for jeg hadde allerede tatt avgjørelsen, vi kunne ikke ligge der. Moloåpningen var mot sydvest. Vi hadde en åpning på en dag før stormen kom og vi kastet loss og seilte til Cascais en liten velstandsby ved innløpet til Lisboa. Her lukter det penger, noe havneavgiften gjenspeiler. Men en stor flott marina med god beskyttelse er viktig. Stormen kom og blåser fortsatt, med voldsomme regnbyger, torden og lyn. Den har nå rast i fire døgn. Det er utsikter for at den skal avta i morgen.

Jon-Erik valgte og reise hjem sammen med Fredrik: Han skulle egentlig vært med oss fram til jul, for så og reise hjem for å fullføre skolen. Men slik er livet. Vi ønsker deg lykke til videre, stå på og fullfør skolen.Nå er det Ole, Alex, Alf-Jørgen og undertegnede tilbake. Vi kommer til å seile ned langs algarvekysten til Gibraltar og derfra krysse over til Marokko. Casablanca og Agadir,før vi krysser over til La Gomera. Det er i allefall den nye planen. He,he det gjenstår og se hva som blir realitetene. Slik er det med seiling. Du må være så fleksibel som en supergrasiøs ballerina i sjel og sinn. Utålmodighet, blandet med trangen til å nå målet, kan fort bli farlig og ......du forserer og fortrenger din egen tikstedeværelse i nuet.....du undertrykker den gode følelsen.....og intuisjonen, "The gut feeling".

Vi dro inn til Lisboa for å se på den vakre byen som ligger på syv høyder, slik som Roma. Lisboa var utsatt for et kraftig jordskjelv i 1755, hvor store deler av byen ned mot elven Tejo raste sammen. Vi snakket med en arkitektstudent som var bekymret for byens utvikling. Det er slik at denne nedre bydel står på trepæler og de holder så lenge de ikke blir eksponert til luft, men undergrundsbanen har gjort at dette har skjedd flere steder og pælene begynner og råtne. Et annet fenomen er forurensningen fra alle bilene. Byen er ikke konstruert som mange andre, den har vokst organisk, kanskje det er derfor den er så vakker, har ikke kapasitet til alle bilene i de utrolige smale gatene.

Dagen etter tok vi kontakt med Paul Amundsen, norsk konsul i Lisboa. Våre venner i Figueira da Foz, fortalte at han var en lidenskapelig trebåtentusiast. Han har begynt restaureringen av en norsk frakteskute som heter "MIRA". Galeasrigget, den ligger i Alcantara, rett utenfor Lisboa. Paul inviterte oss på lunsj og omvisning på sin stolte skute. Deretter kjørte han oss ut til Cascais med sin flotte Range Rover for å se på "Kragerø". Det ble et hyggelig møte med en ung og dynamisk konsul.

I Lisboa traff vi en maleriselger ved navn Gracindo Neves. Han tiltalte oss på flytende svensk. Midt på gaten fikk vi en halv times innføring av tilstanden i Portugal, sett fra hans synsvinkel. Gracindo hadde bodd i Sverige i mange år. Studert ved universitetet i Lund. Han mente at da Portugal henvendte seg ut i verden og ble en kolonimakt, var begynnelsen til slutten. Fokus ble lagt utenfor landet og egenproduksjon ble en neglisjert faktor. Portugiserne produserer bare tyve prosent av sitt eget matkonsum.

Jordbruk og fiskerier ligger nede. Støtte fra EU kan ikke gis, da det ikke betales skatt fra disse, og det derfor heller ikke eksisterer noen statistikk. De har ikke bevis for hva de trenger støtte til. Cracindo virker oppriktig lei seg, vi er blitt en service og turistnasjon. Da de først laget euroen var ikke grensene for Portugal en gang opptrukket. Vi er slukt av Spania og Europa. Portugal har en liten overklasse som har kontroll over den vesentlige pengestrømmen. Og Salazar var ikke interessert i å bedre landets infrastruktur. Veier ble ikke bygget. Kontakten mellom mennneskene var begrenset og han mente det var lettere og kontrollere massene hvis de hadde liten kontakt med hverandre. Der har det skjedd mye. Veiene er gode og det løper en autostrada fra nord til syd. Tre og fire filer i hver retning.

Ute blåser det storm, bølgene slår over moloen når det er høyvann. Vi venter på at det skal komme et høytrykk og at vinden skal snu. Men vi har nok og gjøre. Vi forbedrer og vedlikeholder vår stolte skute. Den er vårt hjem og forsikring for at vi kommer trygt frem til vårt bestemmelsessted for vinteren.
Vi smører med fåretalg og lager ordninger for å hindre skamfiling. Det tærer på tau og takkelasje under lange seilaser.Vi vasker og holder orden. Men ingen av oss har sokker igjen. Alex har en svart og en hvit og vi andre har sokker i ulike varianter, men ingen er i par.

Etter et par dager i Cascais dukket det opp en meget ung mann ved skuta vår. Det var Marius Pettersen fra Porsgrunn. To og tyve år, utdannet kokk. Jobbet på Bagatelle og diverse gode restauranter i Norge.Han hadde lenge drømt om å reise på langfart alene og etter å ha lest boken om "Berserk" og Jarle Inderøys bravader, tenkte Marius at hvis han kan, så kan jeg. Han kjøpte seg en Marieholm 26 fot plastseiler og la i vei fra norge i juni. Han reiste til Bergen og dro til Shetland via Orkenøyene gjennom Caledonien kanalen og har stort sett fulgt samme rute som oss.

Vi inviterte Marius på middag og ble litt paffe da det under måltidet kom fram at han var kokk, men vi fikk skryt for vår kyllinggryte. Vi fikk høre at Marius skulle være ute et år med sin båt "ODA" og cruise i middelhavet i vinter, for så og seile gjennom kanalene i Frankriket på hjemturen.Da må han ta ned masten og legge den på dekk. Vi ble invitert for å se på hans stolte dame og vi la straks merke til at han hadde en FREEBAG ombord. Ole og jeg så på hverandre og smilte. Det er nemelig Oles onkel som har utviklet og lager Freebagen. Vi har selv to stykker ombord,takket være Ole`s onkel som har sponset oss. Marius kalte den "The ass saver". Vi er så enig. Freebagen er nemelig fylt med et materiale, tilsvarende det som er i sakosekkene. Den kan sittes på i ulike varianter. Du kan lage lenestol, stubbe, sjesselong og pute for å nevn noe. Og vi priste denne oppfinnelsen og var skjønt enige at den er et "must" ombord i enhver båt. I tillegg er det en bag du kan ha med deg ting i hvis du skal på stranden. Og ikke minst så kan den fungere som en redningsvest. jeg vil heller si en mini redningsflåte.Marius er en meget sympatisk og hyggelig kar som lever sin drøm. Vi på "Kragerø" ønsker deg gode vinder og rike opplevelser.

Vi dro inn til Alcantara, tyve minutter med tog mot Lisboa for å besøke en portugisisk fregatt "Fernando II Ê Gloria", fra 17 hundre og gjenoppbygget til expo-98,verdensutstillingen. Det var et interessant skue.Kollosale dimensjoner.Sekshundreogfemti mennesker var ombord når den var på tokt. Da vi gikk i land derfra fikk vi se en tremastet bark, ved navn Frithjof Nansen legge til kai rett bortenfor. Vi gikk selvfølgelig bort og ble straks invitert ombord av kaptein Hans, på te og risgrøt med kanel og frukt.
De var på vei til Teneriff og La Gomera. Det var femogtyve unge mennesker ombord som hadde betalt for turen.Vi hygget oss og tre av mannskapet kom ombord og besøkte oss dagen etter.

Nu er stormen i ferd med å blåse ut og vi håper at vi kan legge ut på vår ferd sydover på søndag. Det har blåstog regnet i en uke nå. Og vi håper at et høytrykk skal sette seg. Det ser slik ut.

2.november 2003, ble dagen vi kastet loss og seilte til Sines. En hel armada la ut omtrent samtidig fra Cascais. Vi hadde alle ligget og trykket og ventet på at været skulle bedre seg. Vi ankom Sines klokken åtte på kvelden, en liten by, som i de senere år var blitt preget av masse industri. her ligger et stort oljeraffineri. Vi så flammene langt til havs. Marinaen var liten og heller primitiv. Her traff vi igjen Marius.Og hele flåten som hadde lagt ut fra Cascais. Vi ble over natten og kastet loss dagen etter med kurs for Lagos som ligger på innsiden av Cabo de Sào Vicente. den siste utpost mot atlanterhavet. Europas søvestligste punkt. her var det at Henrik Sjøfareren, den portugisiske prinsen som selv aldri dro til sjøs,samlet tidens lærde astronomer,kartografer og de fremste sjøfarere. Hans skole for matematikk og navigasjon la grunnlaget for Portugals store oppdagelsesreiser og kolonivelde. Tidlig på åttitallet oppdaget surfere og backpackere den fattige fiskelandsbyen på Algarve-kysten. Her er de beste strendene og fyrtårnet på Cabo de Sào Vicente regnes som ett av de vakreste i Europa. Det er oppført over ruinene av klosteret som ble bygd på dette øde stedet etter Henrik Sjøfarerens død.Hver kveld kommer det mange mennesker hit som vil se på solnedgangen ved Europas ytterpunkt

Utenfor var det noen vannvittige dønninger som hadde sin dans. Vi gikk et godt stykke utenfor kappet , for sikkehets skyld.Og på morgenen ankom vi Lagos akkompagnert av en soloppgang som hører til de sjeldne. Det var så dramatisk go vakkert at Alex og jeg som var på vakt, fikk et streif av høytid som dro gjenom sjelen. Vi ble helt stille i de få minuttene fargekonserten varte. Bedre fargeterapi har jeg ikke opplevd. Vi følte oss styrket etterpå. Himmelen var penslet med et fargesprakende crecendo som forsvant da solen brøt havoverflaten.

Vi forlot Sines, sammen med en litn engelsk båt ved navn "Petitcasch", Paul og Francis, og vi ble enige om å holde kontakt underveis. Vi kom inn først. De en time etter.
Lagos er på den portugisiske riviera, det er helt sikkert. Her er det fullt av engelskmenn. Og prisene er hinsides det vi tidligere har opplevd i Portugalien. Men slik blir det på et sted som blir turistifisert. Tonen blir en annen. alt er et spørsmål om penger og pris. "And money talks stronger than ever" Vel, vel, det er mye vakkert å se her og vi skal ikke bli mange dagene.

Hallvar Hansen fra Moss har meldt sin ankomst på torsdag den 6. eller fredag 7.nov. Og jammen fikk jeg ikke en sms fra professor Amundsen om plass til Kanariøyene. Vi får se om begge kommer. Vi gleder oss.

I går kveld ble Ole innspirert til og skrive dikt. Jeg hadde ikke sovet det siste døgnet for vi seilte gjennom natten. Men etter at Ole og Alf Jørgen hadde laget deilig middag og vi hadde begynt på vår høytlesningsstund. Sovnet jeg pladask. Vi leser høyt for hverandre hver kveld vi har anledning. Vi er akkurat ferdig med Halvbroren av Saabye Cristensen og har nu begynt på Pappilon av Henri Charire.

Olav sover tungt og søtt
Nå trenger han en liten døtt
Skal vi vekke han fra hans drømmer?
Vi kaster han i sjøen og ser om han svømmer.

Vi har seilt fra Norges land
rundt oss har vi masse vann
En liten øy,den er vårt mål
Vi drar dit - uten skrik og skrål

Olav,Ole, Alex og Alf
Vi, trenger ingen Gandalf
Vi kan finne veien selv
kommer fram,en vakker kveld.

Vi hilser våre lesere og kanskje etterhvert vil det åpenbare seg hva slags "mission" vi er ute på. Skriv flittig i gjesteboken. Den er det første vi oppsøker etter en seilas.

We have got many friends with different nationalities and sprache. Und wir myssen ein zuhauseseite (homepage) in vielen sprache translate. So our friends out in the world can read it. This is a project that we will undertrake when we arrive La Gomera.
Asta la vista senores senoritas.